til den havn de øNsket?

 

Oldendorp - en brikke i fortellerpuslespillet

Å lage en fortelling er som å pusle et puslespill med ukjent antall brikker. Dette er historien om en liten, men viktig brikke i "Sild og salighet" - min fortelling om Tobias og Guri og misjonens spede begynnelse i Norge.


I 1802 skrev presten P.N. Hesselberg fra Drammen et brev til venner i Østfold. Han skrev om... "den bog jeg laante Eder om negerne i Vestindien" - og han må ha ment den danske oversettelsen av Oldendorps historieverk om den herrnhutiske misjon blant slaver og godseiere på de den gang danske vestindiske øyene st. Thomas, st. Jan og st. Croix. Utkommet i Kjøbenhavn i 1784.

Jeg fant mitt eksemplar av boken i min svigerfars bokhylle over 200 år senere mens jeg var midt i arbeidet med "Sild og salighet". Funnet førte både meg og etterhvert fortellingen langs andre stier enn jeg hadde trodd og tenkt. Slik er det med fortellere og fortellinger. De utvikles og endres gjennom å fortelle.


Jeg måtte finne ut mer om disse Hernnhuterne, eller brødresosieteten som de ble kalt i Norge. Jeg reiste til Herrnhut og så med egne prismer. Jeg leste en bok til, og der, rett før jeg skulle holde forestilling i Lyngdal dukket opplysningen om at Oldendorp selv, på sin vei til vestindia høsten 1766, hadde overvintret i Vanse, ikke langt fra Lyngdal. Det sies at Oldendorp hadde stor innflytelse på kristenfolket i egnen den vinteren og flere brødreforsamlinger ble dannet. De er borte nå, men er der så lenge vi forteller om dem.


"...til den havn de ønsket?"

Mitt viktigste prosjekt som kunstner de nærmeste årene er å lage fortellinger og fortelle om de norske pionermisjonærene i Sør-Afrika på midten av 1800 tallet. Jeg har kalt prosjektet “...til den havn de ønsket?” og det består av 3 selvstendige historier. “Sild og salighet" (2017), “Lys og mørke" (2018) og “Jomfru Louise” (2019).


Prosjektets navn “..til den havn de ønsket?” spiller på ord fra Salme 107, 30 som det var tradisjon å lese i kahytten på misjonsskipet “Elieser” under morgenandakten. Jeg har føyd til et spørsmål. Historiene er ikke vekkelser eller prekener. De er kunstneriske dypdykk i en sentral del av vår felles kulturhistorie. Misjonen har hatt stor innflytelse på både det kulturelle og politiske Norge i de to hundre årene vi har vært selvstendige. Misjonen har påvirket vårt syn på verden og på oss selv. Uavhengig av religiøs overbevisning.


Fortelling er ikke faktaforedrag. Som historieforteller forsøker jeg å forestille meg, og formidle, hva mine helter kan ha følt og tenkt. Publikum gjør seg selvsagt sine egne tanker. Sånt sett er de tre historiene også en reise i min egen identitet og bakgrunn, som menneske og som kunstner.

Fortellingene er laget og framføres

av Ivar Nygaard.

I snart 30 år har Ivar Nygaard vært offentlig og privat kulturarbeider. Han har bakgrunn som kunsthistoriker, kultursjef og museumsbestyrer, som samfunnsøkonom og IT-mann. Historie er et helt sentralt ord for Ivar Nygaard. Historie er fortid som blir til nåtid. Historien skaper livet vårt og den verdenen vi lever i. Historie er fortelling. Historier kan romme alt i dette livet, hele denne verdenen. Fra han var guttunge har han slukt bøker om historie, gjerne med et eget blikk for det maritime. Med sin store formidlingsglede er den nysgjerrige og kunnskapsrike fortelleren en mann  å lytte til og kose seg med, gruble litt rundt, kanskje humre litt av og undres litt over. En forestilling med Ivar Nygaard er ulikt det meste, med sine små historier i lange linjer, sine mange detaljer på et bredt lerret, sine kreative krumspring og sitt spennende persongalleri.